Karate gjennom tidene

Karatesporten slik vi kjenner den i dag, oppsto i Okinawa (i dag Ryukyuøyene). Selv om de fleste av oss i dag tenker på Japan når vi hører ordet karate, er ikke dette like selvfølgelig i historisk perspektiv. Sporten oppsto nemlig som et produkt av japansk-kinesisk kulturell utveksling på øya, hvor det også bodde kinesiske tilflyttere fra Fujan-provinsen. Sporten nådde ikke det japanske “fastlandet” før på 1900-tallet, hvor den fikk en sterke japansk karakter. Her har den siden utviklet seg til et spekter av ulike variasjoner, som vi i dag kjenner som karate.karate-852619_960_720

Karate betyr “hånd”, og betegnelsen på sporten er gått fra “kinesisk hånd” til “tom hånd” for å markere en sterkere japansk tilknytning og eierfølelse til karatetradisjonen. I 1922, under perioden for japansk militær opprustning, ble Gichin Funakoshi invitert til Tokyo for å demonstrere shotokonkarate – den grenen han selv har æren for å ha grunnlagt. Videre ble mange av navnene endret, for å kunne bli akseptert som kunstform i de etablerte kampsportkretser i Japan. Dette markerte for alvor “japaniseringen” av karate, og forklarer hvorfor Japan i dag har et eierskap og renommé knyttet til sporten.

Med den økende populariteten i Japan utover 20-tallet, oppsto en trang og interesse for å gjenskape karateidentiteten i Okinawa. Spesielt byene Shuri, Naha og Tomari hadde var sentrale i utviklingen av karatesporten, og betegnelsene Shuri-te, Naha-te og Tomari-te ble etterhvert brukt for å beskrive de ulike tradisjonene for de tre byene. Allerede fra tidlig 1900-tall og ut på 30-tallet rådet splid mellom de ulike variantene, blant annet i synet på hurtighet, styrke og andre egenskaper.

Selv om sporten etterhvert vakte stor interesse som kunst- og kampform i Japan, var det lenge på Okinawa de sanne mesterne av sporten holdt til. Utøvere av sporten valfartet hit for å lære av de beste. Selv i dag er det mange som mener at de aller beste karateutøverne holder til på Okinawa.